Studie av sammenhengene mellom in vitro potens forsøkskriterier for neoantigen vaksiner og in vivo immunresponser i mus
Vaccibody AS er et norsk biotech selskap som har utviklet en unik DNA vaksineteknologi. Vaksinen kan brukes til både forebyggende og behandlende vaksiner mot infeksjonssykdommer og kreft. Pasientspesifikke terapeutiske Vaccibody kreftvaksiner blir lagd mot tumor spesifikke antigener – kalt neoantigener – som kommer fra somatiske genmutasjoner som oppstår kun i ondartede kreftsvulster under neoplastisk transformasjon hos den enkelte pasient og som ikke vil være tilstede i normalt vev. Med sine prekliniske forsøk, vil Vaccibody få vitenskapelig data som skal brukes til å utarbeide søknader om å gjennomføre kliniske studier basert på pasientspesifikke neoantigener. Utvikling av pasientspesifikke vaksiner vil gjøre at flere kreftpasienter får mulighet for å få behandling.
Formålet med dette forsøket er å studere sammenhengene mellom forskjellige kriterier for neoantigenvaksinenes potens, som måles in vitro, og den faktiske immunresponsen vaksinene vil indusere in vivo i mus. Vaksinens potens måles ved å transfektere celler i kultur med vaksinen etterfulgt av måling av proteinnivået i cellekulturmediet gjennom et ELISA assay. Potens defineres som mengden protein som er skilt ut fra de transfekterte cellene in vitro og rapporteres som en OD-verdi (450 nm). Vi vil også undersøke til hvilken grad DNA-vaksinens potens er knyttet til konformasjonen til DNA-molekylet og hvordan degradering påvirker immunresponsen in vivo. Kunnskap om hvordan potens og DNA konfirmasjon påvirker immunogenisiteten til DNA-vaksinen er viktig for å sette riktige grenseverdier for tester av pasientvaksinene som kreves av de regulatoriske myndigheter.
Mus vil vaksineres en gang med neoantigenvaksiner med varierende potens, og deretter måles immunresponsene mot vaksinen ved å teste musens immunceller i immunologiske forsøk som for eksempel ELISpot og FACS. Vi ønsker å teste flere Vaccibody vaksiner som er tilpasset og designet med neoantigener spesifikke for fire ulike tumor cellelinjer fra mus, og hvor DNA vaksinene er behandlet og degradert på forskjellige måter.
Forsøkene klassifiseres som lett belastende forsøk. I dette forsøket vil det bli brukt 504 mus. For å teste evnen vaksiner har til å indusere immunresponser, er in vivo forsøk i mus det eneste tilgjengelig alternativet. Våre erfaringer med denne type forsøk og andre publiserte studier som beskriver eksperimenter med de aktuelle dyremodellene, tilsier at det hensiktsmessig med det antallet dyr som er skissert for å observere signifikante forskjeller mellom gruppene i forsøket. DNA vaksineringsmetoden vi har valgt å benytte er de siste årene utviklet med kortere pulsmønster, og gir derfor mindre smerte både under og etter vaksinering. I tillegg blir dyrene bedøvet med sevofluorane under vaksinering.
Formålet med dette forsøket er å studere sammenhengene mellom forskjellige kriterier for neoantigenvaksinenes potens, som måles in vitro, og den faktiske immunresponsen vaksinene vil indusere in vivo i mus. Vaksinens potens måles ved å transfektere celler i kultur med vaksinen etterfulgt av måling av proteinnivået i cellekulturmediet gjennom et ELISA assay. Potens defineres som mengden protein som er skilt ut fra de transfekterte cellene in vitro og rapporteres som en OD-verdi (450 nm). Vi vil også undersøke til hvilken grad DNA-vaksinens potens er knyttet til konformasjonen til DNA-molekylet og hvordan degradering påvirker immunresponsen in vivo. Kunnskap om hvordan potens og DNA konfirmasjon påvirker immunogenisiteten til DNA-vaksinen er viktig for å sette riktige grenseverdier for tester av pasientvaksinene som kreves av de regulatoriske myndigheter.
Mus vil vaksineres en gang med neoantigenvaksiner med varierende potens, og deretter måles immunresponsene mot vaksinen ved å teste musens immunceller i immunologiske forsøk som for eksempel ELISpot og FACS. Vi ønsker å teste flere Vaccibody vaksiner som er tilpasset og designet med neoantigener spesifikke for fire ulike tumor cellelinjer fra mus, og hvor DNA vaksinene er behandlet og degradert på forskjellige måter.
Forsøkene klassifiseres som lett belastende forsøk. I dette forsøket vil det bli brukt 504 mus. For å teste evnen vaksiner har til å indusere immunresponser, er in vivo forsøk i mus det eneste tilgjengelig alternativet. Våre erfaringer med denne type forsøk og andre publiserte studier som beskriver eksperimenter med de aktuelle dyremodellene, tilsier at det hensiktsmessig med det antallet dyr som er skissert for å observere signifikante forskjeller mellom gruppene i forsøket. DNA vaksineringsmetoden vi har valgt å benytte er de siste årene utviklet med kortere pulsmønster, og gir derfor mindre smerte både under og etter vaksinering. I tillegg blir dyrene bedøvet med sevofluorane under vaksinering.