Metapopulasjonsstudie av aure i Verdalsvassdraget ved PIT-telemetri (videreføring)
Formålet med studien er å estimere vitale metapopulasjons- og demografiske rater for å øke kunnskapen om rekrutteringsprosessene i en typisk sjøauremetapopulasjon og dermed danne grunnlag for en helhetlig forvaltning av slike systemer.
Sjøørretbestandene er i store deler av landet truet på grunn av påvirkning fra antropogene aktiviteter som oppdrett (sjøfasen) og reduksjon i kvalitet og kvantitet på gyte- og oppveksthabitat i ferskvann. Vannforskriften har som mål at alle norske vannforekomster skal ha «god økologisk tilstand» ila 2021. Gode og veldefinerte (i forvaltningsveiledere) tettheter av aureyngel kjennetegner bekkene med god økologisk tilstand, og disse leverer en rekke økosystemtjenester som naturmangfold og rekreasjonsmuligheter inkludert reiseliv. Da sjøaure typisk gyter og vokser opp i sidebekksystemer til større hovedelver (samt direkte til fjord) utgjør slike systemer ofte metapopulasjoner med dynamikk som påvirkes både av interne forhold i bekkene samt mellom-bekk-relaterte konnektivitetsforhold. Slike metapopulasjonsprosesser (f eks source-sink-styrte vandringer) er dårlig kartlagt i Norge, til tross for at totalproduksjon og gjenoppbyggingsevne etter kollapser (resilliens) av sjøørret i et vassdrag kan være følsomt for at vandringsveier internt i systemet er intakte. Habitattiltak vil kunne ha betydelige effekter for hele populasjonen utover der de lokalt gjennomføres i f eks en sidebekk ved at evt habitatforbedringer i en bekk vil kunne påvirke vandringer mellom de ulike sidesystemene. Denne kunnskapen er svært mangelfull og prosjektet vil derfor bidra med både en økt generell økologisk forståelse for dynamikken i i slike metapopulasjoner samt også til en mer helhetlig forvaltning av slike systemer, noe som er krav fra norske myndigheter gjennom vannforskriftens reguleringer.
De vitale ratene (vandringer og overlevelse) estimeres med hjelp av merke-gjenfangst-metodikk der yngel og presmolt merkes med PIT-merker og gjenfanges/registreres ved hjelp av PIT-antenner samt elfiske i fast stasjonsnett. PIT-merker er små merker (her brukes 12mm, 13mm og 23mm tilpasset fiskestørrelse) som implanteres i bukhula på fisken og som er kjent for å gi liten belastning for fisken - og dermed sikre realistisk atferd og overlevelse samt god velferd for individene som merkes. Merkeprosessen tar bare noen sekunder. Fisken bedøves med benzokain og settes tilbake ca 30 minutter etter oppvåkning og fluktrespons og balanse er gjenopprettet. I denne studien vil vi merke fisk i seks bekker der tre har høye yngeltettheter og tre har lave tettheter. Dette for å få fram eventuell source-sink mekanismer i systemet. I hver bekk har vi 4-6 elfiskestasjoner og en retningsbestemt PIT-antenne ved munningen. Det vil i tillegg foretas scanning av hele bekkestrengen med mobil PIT-antenne midtsommers og midtvinters på lav vannstand. I utgangspunktet merkes 200 individer i snitt fra hver bekk for hvert år (i alt 2400 over to år) med merkerunder både før smoltutgang og på høsten. Erfaringer fra 2018 og 2019, med gjennomsnittlig gjenfangstsannsynlighet på 0.22) tilsier at disse merkeantallene er nok til å estimere overlevelse, vandringssannsynlighet og gjenfangstsannsynlighet med månedlig oppløsning. I løpet av 2020-2021 forventer vi gjenfangster av gytefisk som ble merket som ungfisk i 2018 slik at vi nå kan komme i gang med fitness-beregninger for individene fra de ulike bekkene, samt få tall på heimvandringspresisjon.
Sjøørretbestandene er i store deler av landet truet på grunn av påvirkning fra antropogene aktiviteter som oppdrett (sjøfasen) og reduksjon i kvalitet og kvantitet på gyte- og oppveksthabitat i ferskvann. Vannforskriften har som mål at alle norske vannforekomster skal ha «god økologisk tilstand» ila 2021. Gode og veldefinerte (i forvaltningsveiledere) tettheter av aureyngel kjennetegner bekkene med god økologisk tilstand, og disse leverer en rekke økosystemtjenester som naturmangfold og rekreasjonsmuligheter inkludert reiseliv. Da sjøaure typisk gyter og vokser opp i sidebekksystemer til større hovedelver (samt direkte til fjord) utgjør slike systemer ofte metapopulasjoner med dynamikk som påvirkes både av interne forhold i bekkene samt mellom-bekk-relaterte konnektivitetsforhold. Slike metapopulasjonsprosesser (f eks source-sink-styrte vandringer) er dårlig kartlagt i Norge, til tross for at totalproduksjon og gjenoppbyggingsevne etter kollapser (resilliens) av sjøørret i et vassdrag kan være følsomt for at vandringsveier internt i systemet er intakte. Habitattiltak vil kunne ha betydelige effekter for hele populasjonen utover der de lokalt gjennomføres i f eks en sidebekk ved at evt habitatforbedringer i en bekk vil kunne påvirke vandringer mellom de ulike sidesystemene. Denne kunnskapen er svært mangelfull og prosjektet vil derfor bidra med både en økt generell økologisk forståelse for dynamikken i i slike metapopulasjoner samt også til en mer helhetlig forvaltning av slike systemer, noe som er krav fra norske myndigheter gjennom vannforskriftens reguleringer.
De vitale ratene (vandringer og overlevelse) estimeres med hjelp av merke-gjenfangst-metodikk der yngel og presmolt merkes med PIT-merker og gjenfanges/registreres ved hjelp av PIT-antenner samt elfiske i fast stasjonsnett. PIT-merker er små merker (her brukes 12mm, 13mm og 23mm tilpasset fiskestørrelse) som implanteres i bukhula på fisken og som er kjent for å gi liten belastning for fisken - og dermed sikre realistisk atferd og overlevelse samt god velferd for individene som merkes. Merkeprosessen tar bare noen sekunder. Fisken bedøves med benzokain og settes tilbake ca 30 minutter etter oppvåkning og fluktrespons og balanse er gjenopprettet. I denne studien vil vi merke fisk i seks bekker der tre har høye yngeltettheter og tre har lave tettheter. Dette for å få fram eventuell source-sink mekanismer i systemet. I hver bekk har vi 4-6 elfiskestasjoner og en retningsbestemt PIT-antenne ved munningen. Det vil i tillegg foretas scanning av hele bekkestrengen med mobil PIT-antenne midtsommers og midtvinters på lav vannstand. I utgangspunktet merkes 200 individer i snitt fra hver bekk for hvert år (i alt 2400 over to år) med merkerunder både før smoltutgang og på høsten. Erfaringer fra 2018 og 2019, med gjennomsnittlig gjenfangstsannsynlighet på 0.22) tilsier at disse merkeantallene er nok til å estimere overlevelse, vandringssannsynlighet og gjenfangstsannsynlighet med månedlig oppløsning. I løpet av 2020-2021 forventer vi gjenfangster av gytefisk som ble merket som ungfisk i 2018 slik at vi nå kan komme i gang med fitness-beregninger for individene fra de ulike bekkene, samt få tall på heimvandringspresisjon.