Generelle bestemmelser i dyrevelferdsloven
Supplerende informasjon om viktige bestemmelser i dyrevelferdsloven.
§ 3. Generelt om behandling av dyr
Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger
Når mennesker tar på seg ansvaret for et dyr, tar vi samtidig kontroll over dyrets livsløp. Dyret er prisgitt dyreholders omsorg og stell, og dyrevelferdsloven setter krav til omfanget av dette.
Dyreeier har plikter overfor dyret
Dyrevelferdsloven slår fast at dyr har egenverdi. Det betyr at dyreholder har plikter ovenfor dyret sitt som følge av de faktiske egenskaper individet har. Derfor står ikke dyreholder fritt til å behandle dyret slik han/hun vil.
Hensynet til dyrets beste
Dyret skal ha god velferd mens det lever, men ikke for enhver pris holdes i live hvis dette gir dårlig dyrevelferd. Dårlig velferd kan forårsakes av sykdom, skade og psykisk tilstand som medfører smerter og ubehag, eller behandlinger som medfører uforholdsmessige smerter og ubehag. Moderne medisin gir mulighet for å behandle skader og sykdom som tidligere ville medført død, men eiers ønske om å beholde et dyr lengst mulig må veies opp mot dyrets velferd. Avgjørelse om behandling eller avliving skal gjøres ut fra hensynet til dyrets beste og hva som er gjennomførbart innen rimelig tid. Noen ganger er avliving et bedre alternativ enn behandling eller omplassering.
Vilkåret "godt tilsyn"
Godt tilsyn og stell skal bidra til å forebygge frykt og stress og legge forholdene til rette for normal adferd. Dette er viktig for god dyrevelferd. God behandling av dyret innebærer at dyreholder kjenner dyrets mentale og fysiske behov og dekker disse. I godt tilsyn og stell ligger krav både til omfang (hyppighet og tid) og grundighet. Vilkåret «godt tilsyn» betyr at eier/dyreholder både må ha kunnskap og tid til å undersøke dyret og miljøet ofte nok. Dersom man har mange dyr, er det en tidkrevende oppgave å sjekke at alle er friske og uskadde.
Dyreholder skal aktivt forebygge og beskytte dyret mot farer for unødvendige påkjenninger og belastninger. Dette vil si at dyreholder må vurdere hvilke farer som kan oppstå og ta grep i forkant, for å avverge mulige ulykker/skader.
Påkjenninger og belastninger påvirker dyret negativt og kan føre til at det blir redd, stresset, medtatt, skadet, syk, svekket eller utmattet.
Eksempler på dette for hund og katt kan være
- manglende oppfølging av sykdom og skade
- manglende vaksinasjon
- manglende beskyttelse mot vær og vind
- manglende eller dårlig tann- og pelsstell
- dyreholder etterlater hunden eller katten alene mens han reiser bort
- katt: manglende fødselskontroll/ukontrollert formering eller oppfølging av drektige katter
- manglende fôring eller feilernæring
- å slå, sparke, løfte etter nakkeskinn/pels/hale
- for lite oppfølging når det gjelder sosialisering og aktivisering
- hund: oppstalling på for lite område
- katt: oppstalling i bur utover kortvarig/nødvendig opphold
Saker der misligholdet ikke leder til dyretragedier er ikke nødvendigvis av mindre alvorlig karakter enn saker med fatal utgang. Totalbelastning avhenger av både lidelsens intensitet og varighet. Noen dyr kan leve lenge med sterkt nedsatt velferd som følge av underernæring, ubehandlet sykdom, frykt og liknende.
Noen ganger kan det være akseptabelt å påføre dyret en midlertidig og kortvarig belastninger for å ivareta dyrevelferden på sikt. Dette kan for eksempel være å fiksere for behandling og stell, oppbevaring i lite bur under transport eller for å hindre slåssing.
§ 6. Kompetanse og ansvar
Dyreholder skal sørge for at dyr blir ivaretatt av tilstrekkelig og faglig kompetent personell. Andre skal ha nødvendig kompetanse til den aktiviteten de utfører.
Foresatt skal ikke la barn under 16 år ha et selvstendig ansvar for dyr. Dyreholder skal ikke overlate dyr til personer som det er grunn til å tro ikke kan eller vil behandle dyret forsvarlig
Dyreholder har ansvaret
Dyreholder skal ha nødvendige kunnskaper om dyrearten, praktisk evne og vilje til å sikre dyret god velferd, helse, trivsel og levemiljø. Kjæledyr har behov for å bli aktivisert og leve i et miljø som er tilpasset deres behov. Dyr som kjeder seg, er ensomme, utrygge eller på annet måte frustrert, kan utvikle atferdsforstyrrelser. Det er dyreholder som er ansvarlig for at dyret har det godt.
Dyreholder skal blant annet ha kunnskap og ferdigheter om:
- normal atferd
- normal utvikling
- atferdsbehov
- ernæring og fôrmidler
- omgivelsesmiljø og temperatur
- hygiene
- dyrets behov for kontakt med mennesker og artsfrender
- forebyggende tiltak mot sykdom og skade, tegn på sykdom
- vite hva som kan utløse redsel og hva som utgjør faremomenter
Videre er det viktig at dyreholder lærer seg dyrets atferd og kroppsspråk slik at endringer i atferd kan oppdages.
Krav om realkompetanse
Dyrevelferdsloven stiller krav til faktisk kompetanse (realkompetanse). I praksis vil dette si at eier skal kunne nok om dyrearten til å gi riktig daglig tilsyn og stell for å kunne se, forstå og handle i forhold til dyras behov. Denne kompetansen kan tilegnes på ulike måter. Kompetanse omfatter også holdninger, praktisk evne og vilje til å etterleve kravene. Et ønske om å holde dyr er ikke alene tilstrekkelig. Helsemessige og sosiale problemer, som økonomiske problemer, livskriser, alkohol- og stoffmisbruk og psykiske problemer, kan svekke dyreholders mulighet til å holde dyr på en god måte.
Lang erfaring er ikke nødvendigvis tilstrekkelig, siden kunnskapen om dyrs evner og behov endres over tid. Også i dyrehold som ikke har karakter av vanstell kan økt kompetanse være nødvendig for å unngå at dyret utsettes for unødige belastninger.
Dyrepassere må også ha kompetanse
Dyreholder skal sørge for at dyret blir ivaretatt av kompetent person til enhver tid. Dette gjelder også når pass av dyret overlates til andre. Personer under 16 år skal ikke alene ha ansvar for dyr.
Krav om økonomisk evne
Økonomisk evne er også en del av kompetansen. Dyreholder skal ha økonomisk evne til å gi dyret nok og godt fôr, nødvendig veterinær behandling, feriepass med mer.
Regelverk
Dyrevelferdsloven
§ 3. Generelt om behandling av dyr
§ 6. Kompetanse og ansvar
Kilde: Lovdata.no