Språk/Language
  1. The page is not available in english English homepage
Søk
Meny
Klagesak

Avslag for semilukket akvakulturanlegg fordi det var for nært et settefiskanlegg

Semilukket teknologi kan gi et viktig bidrag til mindre lus, bedre fiskehelse og fiskevelferd. I dette tilfellet var risikoen for spredning av sykdom likevel for stor.

Publisert
Avgjort dato
Saksnummer
2024/278270
Resultat
Ikke medhold

Bakgrunn

Virksomheten ønsket å etablerere akvakulturanlegg for matfisk med bruk av semilukkede merder og avløp på 60 meters dybde omtrent to kilometer fra etablert settefiskanlegg. 

Vurdering

Klagesaksenheten sa seg enig i at økt bruk av semilukkede merder, med dyp plassering av vanninntak og avløp, kan gi et viktig bidrag til bedre fiskehelse og fiskevelferd. Brukt på riktig måte, og på riktig sted, gir det redusert risiko for lakselus, og dermed mindre behov for håndtering og behandling av fisken. Det kan bidra til økt tilvekst, bedre overlevelse, og det kan bli lettere å håndtere andre sykdommer. 

Spørsmålet i saken er likevel om bruken av semilukkede merder, plasseringen av avløpet på 60 meters dyp og strømforholdene i området, er tiltak som gir tilstrekkelig reduksjon av smitterisikoen til etablert settefiskanlegg når avstanden er så kort som omtrent to km. 

Anlegget vil ha betydelig lavere sannsynlighet for å få lakselus inn i anlegget sammenlignet med et åpent merdanlegg. Sannsynligheten for å få inn virussykdommer som ILA og PD vil også bli lavere, men langt fra så vesentlig som for lakselus. Samtidig vil punktutslippet av avløpsvannet fra anlegget kunne inneholde større mengder smittestoffer ved et sykdomsutbrudd. 

I denne saken vil etablering av akvakulturanlegget innebære en uakseptabel risiko for spredning av sykdom til det eksisterende settefiskanlegget. 

Konklusjon

Avslag på søknad om etablering grunnet kort avstand til tross for risikoreduserende tiltak. 

Du kan be om innsyn i saken via eInnsyn: 2024/278270

Regelverk

Matloven

§ 19. Dyrehelse

Enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av smittsom dyresykdom.
Levende dyr skal ikke omsettes, tas inn i dyrehold, flyttes eller settes ut når det er grunn til mistanke om smittsom dyresykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser.
Kongen kan gi nærmere forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer og smittestoffer, herunder om:
  1. a.
    klassifisering og gruppering av sykdommer og smittestoffer,
  2. b.
    oppretting av soner med ulik helse- og sykdomsstatus samt epidemiologisk atskilte regioner,
  3. c.
    godkjenning og bruk av vaksiner og annen medikamentell behandling til dyr,
  4. d.
    flytting, transport, omsetning og bruk av levende og døde dyr, animalske biprodukter, gjenstander mv.,
  5. e.
    kontroll av avlsdyr, uttak av kjønnsprodukter og reproduksjon av dyr,
  6. f.
    adgangsbegrensninger for personer som kan føre med seg smitte til bygninger som brukes til dyr, fôr eller utstyr til dyr, og om plikt til å la sin person og medbrakte gjenstander desinfiseres, og
  7. g.
    krav om å oppgi relevant informasjon om et dyrs helse ved overdragelse.

§ 23. Tilsyn og vedtak

Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige vedtak for gjennomføring av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne loven, herunder forby import, eksport og omsetning eller pålegge tilbaketrekning fra markedet, isolasjon, avlivning, destruksjon, kassasjon, båndlegging, merking eller særskilt behandling. Kongen kan delegere myndighet til andre offentlige eller private rettssubjekter og gi bestemmelser om hvem som er klageinstans i slike tilfeller.
Dersom påleggene ikke etterkommes, det er ukjent hvem som er ansvarlig, eller det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt, kan tilsynsmyndigheten selv gjennomføre tiltak som nevnt i første ledd. Tiltak kan gjennomføres for den ansvarliges regning. Skyldige beløp er tvangsgrunnlag for utlegg.
Mattilsynet kan av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser fastsette, endre og oppheve tidsbegrensede forskrifter uten forutgående høring, og kunngjøre forskrifter på særskilt måte.
Offentlige myndigheter plikter på anmodning fra tilsynsmyndigheten å gi nødvendige opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Politi, tollvesen, kystvakt og kommuner skal på anmodning bistå tilsynsmyndigheten.
Se hele loven

Kilde: Lovdata.no

Dyrehelseforskriften

§ 4. Dyrehelseforordningen

EØS-avtalens vedlegg I kapittel I del 1.1 nr. 13 (forordning (EU) 2016/429 som endret ved forordning (EU) 2017/625 og forordning (EU) 2018/1629) om smittsomme dyresykdommer og om endring og oppheving av visse rettsakter på dyrehelseområdet («dyrehelseforordningen») gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg I kapittel I, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.
Artikkel 181
Godkjenning og vilkår for godkjenning, og delegerte rettsakter
1. Vedkommende myndighet skal bare gi godkjenning til akvakulturanlegg som nevnt i artikkel 176 nr. 1 og artikkel 178 bokstav a), til grupper av akvakulturanlegg som nevnt i artikkel 177, og til næringsmiddelforetak som gjennomfører tiltak for å bekjempe sykdom hos akvatiske dyr som nevnt i artikkel 179, i følgende tilfeller:
  1. a.
    Anleggene oppfyller følgende krav, der det er relevant, når det gjelder
    1. i.
      karantene, isolasjon og andre biosikkerhetstiltak, idet det tas hensyn til kravene i artikkel 10 nr. 1 bokstav b) og eventuelle regler vedtatt i samsvar med artikkel 10 nr. 6,
    2. ii.
      overvåkingskrav i henhold til artikkel 24 og dersom det er relevant for den berørte anleggstypen og den tilknyttede risikoen, artikkel 25,
    3. iii.
      journalføring som fastsatt i artikkel 186–188 og eventuelle regler vedtatt i henhold til artikkel 189 og 190.
  2. b.
    Anleggene har lokaler og utstyr som
    1. i.
      i tilstrekkelig grad begrenser risikoen for innføring og spredning av sykdommer til et akseptabelt nivå, idet det tas hensyn til den aktuelle anleggstypen,
    2. ii.
      har tilstrekkelig kapasitet for artene, kategoriene og mengden (antall, volum eller vekt) av berørte akvatiske dyr.
  3. c.
    Anleggene utgjør ikke en uakseptabel risiko med hensyn til spredning av sykdommer, idet det tas hensyn til de risikoreduserende tiltakene som er innført.
  4. d.
    Anleggene har innført et system som gjør at den driftsansvarlige kan godtgjøre overfor vedkommende myndighet at kravene i bokstav a), b) og c) er oppfylt.
2. Kommisjonen skal vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 264 når det gjelder følgende:
  1. a.
    Karantene, isolasjon og andre biosikkerhetstiltak som nevnt i nr. 1 bokstav a) i).
  2. b.
    Overvåking som nevnt i nr. 1 bokstav a) ii).
  3. c.
    Lokaler og utstyr som nevnt i nr. 1 bokstav b).
3. Når Kommisjonen utarbeider de reglene som skal fastsettes i delegerte rettsakter som skal vedtas i henhold til nr. 2, skal følgende forhold tas i betraktning:
  1. a.
    Risikoene som den enkelte typen anlegg utgjør.
  2. b.
    Artene og kategoriene av akvakulturdyr eller akvatiske dyr som er relevante for godkjenningen.
  3. c.
    Den aktuelle produksjonstypen.
  4. d.
    Typiske forflytningsmønstre for typen akvakulturanlegg og de artene og kategoriene av dyr som holdes i disse anleggene.
Se hele forskriften

Kilde: Lovdata.no

Akvabiosikkerhetsforskriften

§ 6. Ytterligere krav til godkjenning, med krav til vurdering av avstand til annen akvakulturrelatert virksomhet, vassdrag m.m.

I vurderingen av om akvakulturanlegget eller grupper av akvakulturanlegg utgjør en uakseptabel risiko for spredning av sykdom etter dyrehelseforskriften § 4, jf. forordning (EU) 2016/429 artikkel 181, nr. 1 c, skal det særlig legges vekt på kunnskap om strømforhold og avstand til vassdrag, annen akvakulturrelatert virksomhet og andre former for grupperinger av akvakulturanlegg som har betydning for smitterisikoen.
Se hele forskriften

Kilde: Lovdata.no