Måtte tømme hele anlegget for fisk etter påvisning av ILA
På grunn av høy smitterisiko måtte all fisk fjernes fra anlegget innen fristen som var satt av regionen.
Publisert
Avgjort dato
Saksnummer
2023/68358
Resultat
Ikke medhold
Bakgrunn
Det var påvist eller mistanke om sykdommen ILA i fem av anleggets elleve merder. Regionen påla virksomheten å slakte ut all fisk på lokaliteten innen to og en halv måned. Klager mente fristen var for kort, og at vedtaket var unødvendig og uforholdsmessig tyngende. Fisken i de fem merdene med tegn til ILA var slaktet ut. Virksomheten mente at resten av fisken kunne stå lengre med hyppige kontroller av sykdomsstatus. Fisken ville da kunne oppnå slakteklar størrelse.
Vurdering
Fem merder var slaktet ut og det var ikke funnet tegn til ILA på fisken som sto igjen i anlegget. Dødeligheten var stabil og relativ lav. Mange prøver var tatt med negativt resultat for ILA-virus. Det var likevel ikke tilstrekkelig til å «friskmelde» fisken i disse merdene. Statistiske beregninger viser at det er stor usikkerhet knyttet til om testing fanger opp smitte i et anlegg med mange individer. ILA er ofte en snikende sykdom. Det er ikke uvanlig at smitte kan «ulme» i anlegget uten at smitten påvises. Erfaringer med utviklingen av ILA tilsa at smitten sannsynligvis var til stede i anlegget.
Når ILA er påvist i et oppdrettsanlegg, skal Mattilsynet fastsette en frist for når hele anlegget skal være tømt for fisk. Hvor lang denne tidsfristen kan være, er avhengig av smitterisikoen og hva som er nødvendig for å oppnå effektiv kontroll og bekjempelse av sykdommen. I dette tilfellet ble smitterisikoen vurdert til å være høy og for stor til at det var forsvarlig å vente og se hvordan situasjonen utviklet seg.
Fristen for utslakting ble basert på en vurdering av smitterisikoen som er avhengig av sannsynligheten og konsekvensen av en smittespredning. Dette sikrer forholdsmessigheten mellom målet å begrense smitte og ulempen som oppdretteren påføres.
Klagesaksenheten anså fristen som nødvendig og realistisk. Vedtaket var ikke uforholdsmessig tyngende fordi samfunnshensynet, det å begrense og bekjempe ILA, veide tyngre enn ulempene for klager.
Vedtaket om tvangsmulkt var utformet på en slik måte at klagesaksenheten mente virksomheten hadde mulighet til å unngå mulkten. Når klagesaken ble avgjort, mente vi det fremdeles var mulig å overholde fristen som var satt for å gjennomføre utslaktingen.
Konklusjon
Smitterisikoen var for stor til at fisken kunne bli stående lenger.
Enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av smittsom dyresykdom.
Levende dyr skal ikke omsettes, tas inn i dyrehold, flyttes eller settes ut når det er grunn til mistanke om smittsom dyresykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser.
Kongen kan gi nærmere forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer og smittestoffer, herunder om:
a.
klassifisering og gruppering av sykdommer og smittestoffer,
b.
oppretting av soner med ulik helse- og sykdomsstatus samt epidemiologisk atskilte regioner,
c.
godkjenning og bruk av vaksiner og annen medikamentell behandling til dyr,
d.
flytting, transport, omsetning og bruk av levende og døde dyr, animalske biprodukter, gjenstander mv.,
e.
kontroll av avlsdyr, uttak av kjønnsprodukter og reproduksjon av dyr,
f.
adgangsbegrensninger for personer som kan føre med seg smitte til bygninger som brukes til dyr, fôr eller utstyr til dyr, og om plikt til å la sin person og medbrakte gjenstander desinfiseres, og
g.
krav om å oppgi relevant informasjon om et dyrs helse ved overdragelse.
Virksomhet som unnlater å etterkomme enkeltvedtak innen fastsatt frist, kan ilegges tvangsmulkt i form av en engangsmulkt eller løpende dagmulkt. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget gjennomføres, og hvilke kostnader det antas å medføre.
Tvangsmulkt kan fastsettes allerede i forbindelse med at pålegget gis når det er nødvendig at fristen overholdes.
Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Tilsynsmyndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om fastsettelse og beregning av tvangsmulkt.
§ 3. Overvåkning, utryddelsesprogrammer og sykdomsfri status
EØS-avtalens vedlegg I kapittel I del 1.1 nr. 13h (forordning (EU) 2020/689 sist endret ved forordning (EU) 2023/1798) om utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/429 med hensyn til overvåkingsregler, utryddelsesprogrammer og sykdomsfri status for visse listeførte og nye sykdommer, gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg I kapittel I, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.
Endret ved forskrift 15 feb 2024 nr. 278.
Artikkel 62 Fjerning av smittede dyr
1. Etter bekreftelse av sykdommen skal vedkommende myndighet pålegge at det i alle infiserte anlegg, innen en frist som fastsettes av vedkommende myndighet, gjennomføres følgende tiltak i forbindelse med akvatiske dyr av listeførte arter for den aktuelle sykdommen:
a.
Fjerning av alle døde dyr.
b.
Fjerning og avliving av alle døende dyr.
c.
Fjerning og avliving av alle dyr som viser symptomer på sykdom.
d.
Slakting for konsum, eller dersom det gjelder bløtdyr eller krepsdyr som selges levende, opptak fra vannet av dyr som er igjen i anlegget eller anleggene etter at tiltakene i bokstav a)–c) er gjennomført.
2. Vedkommende myndighet kan i behørig begrunnede tilfeller pålegge slakting for konsum, eller når det gjelder bløtdyr eller krepsdyr som selges levende, opptak fra vannet av
a.
alle dyr av listeførte arter for den aktuelle sykdommen i det eller de infiserte anleggene, uten at disse dyrene testes,
b.
dyr under mistanke som har en epidemiologisk forbindelse med et bekreftet tilfelle.
3. Slakting for konsum eller opptak fra vannet av dyrene nevnt i nr. 1 skal utføres under offentlig tilsyn, enten i det eller de infiserte anleggene med etterfølgende foredling i et næringsmiddelforetak som gjennomfører tiltak for å bekjempe sykdom hos akvatiske dyr, eller i et næringsmiddelforetak som gjennomfører tiltak for å bekjempe sykdom hos akvatiske dyr, etter hva som er relevant.
4. Vedkommende myndighet skal utvide tiltakene fastsatt i denne artikkelen til akvakulturdyr fra ytterligere populasjoner, dersom det er nødvendig for å bekjempe sykdommen.
5. Vedkommende myndighet kan pålegge avliving og destruering av noen av eller alle dyrene nevnt i nr. 1 og dyr av ikke-listeførte arter i det eller de infiserte anleggene, i stedet for slakting for konsum.
6. Alle animalske biprodukter fra dyr som slaktes eller avlives i samsvar med denne artikkelen, skal bearbeides eller sluttbehandles som kategori 1- eller kategori 2-materiale i samsvar med artikkel 12 eller 13 i forordning (EF) nr. 1069/2009.
Det skal til enhver tid foreligge en oppdatert beredskapsplan. Ved samdrift skal det foreligge en felles beredskapsplan.
Beredskapsplanen skal bidra til å ivareta smittehygiene og fiskevelferd i krisesituasjoner. Den skal blant annet gi oversikt over smittehygieniske og dyrevernmessige tiltak som er aktuelle å iverksette for å hindre og eventuelt håndtere akutt utbrudd av smittsom sykdom og massedød, herunder opptak, behandling, transport, maksimum oppholdstid for fisk i rørsystemer ved systemsvikt, slakting og destruksjon av syke og døde akvakulturdyr.
Beredskapsplanen skal videre gi oversikt over tiltak for å hindre og eventuelt håndtere dødelighet ved skadelige alge- og manetforekomster, levemiljøforhold som er uforenlig med artens krav og akutt forurensning.
Beredskapsplanen skal også inneholde oversikt over hvordan rømming kan oppdages, begrenses og gjenfangst effektiviseres, herunder risikoreduserende tiltak ved gjennomføring av aktiviteter som kan medføre risiko for rømming.
Vare- og tjenesteprodusenter skal til enhver tid ha en oppdatert beredskapsplan over hvordan rømming kan oppdages og begrenses, herunder risikoreduserende tiltak ved gjennomføring av aktiviteter som kan medføre risiko for rømming.
Endret ved forskrifter 18 des 2009 nr. 1705 (i kraft 1 jan 2010), 24 aug 2022 nr. 1487.