Pærebrann er en alvorlig sykdom på eple, pære og en del prydbusker i rosefamilien. Sykdommen skyldes bakterien Erwinia amylovora. Bakterien er ufarlig for mennesker, dyr og insekter.
Eier eller bruker av eiendom har plikt til straks å melde fra til Mattilsynet om kjennskap til, eller mistanke om, angrep av pærebrann. Pærebrannforskriften (lovdata.no) deler landet inn i soner. I pærebrannsonen ønsker vi kun melding om mistanke eller funn av pærebrann i kommersiell fruktdyrking.
Vi ønsker kun varsel om bulkemispel i Ullensvang og kommuner i Buskerud, Vestfold og Telemark.
Husk å legge ved bilder.
I Norge er sykdommen først og fremst funnet i bulkemispel, samt en del andre mispelarter (Cotoneaster) som brukes som prydplanter. I 2020 ble pærebrann funnet for første gang i kommersiell fruktproduksjon. Funnet ble gjort i nyplanta epletrær i Rogaland. Ellers er det så langt gjort få funn av sykdommen på eple og pære i Norge.
Sykdommen har sin opprinnelse i USA og første europeiske funn ble gjort i England på 1950 tallet. Sykdommen er nå spredd til de fleste europeiske land. I Norge ble pærebrann første gang påvist i Stavangerområdet i 1986, og pærebrann er nå kjent å forekomme i Telemark, Agder, Rogaland, Vestland og Møre og Romsdal fylker.
Det er forbudt å importere vertplanter av pærebrann fra land der sykdommen forekommer. Produksjonstrær av eple og pære og grunnstammer for disse er unntatt fra forbudet. For denne importen er det særskilte krav.
Pærebrann er regulert som karanteneskadegjører i Norge og er listet i vedlegg 2 til plantehelseforskriften.
Les mer om regelverket som gjelder for pærebrann.
Angrep av pærebrann kan vise seg på følgende måter:
Bakterien angriper alle overjordiske deler av planten gjennom naturlige åpninger, som for eksempel spalteåpninger, og ferske sår. I Norge har det mest vanlige vært at angrep har startet i blomsten i juni, juli og august og spredd seg videre til andre deler av planta. Om høsten kan infeksjonen også starte i nye skudd.
Pærebrann kan, ut fra symptom, forveksles med andre skader:
Eple og pæretrær: Grå monilia, frukttrekreft, frost- og tørkeskader
Hagtorn: Hagtornrust, som kjennetegnes ved oppsvulmete brune partier på blad, skudd og blomster
Bulkemispel og andre Cotoneaster (Mispel): Fysiske skader (vind, gnisning og lignende), uttørking, frost, bladlus, ugunstige vann- og jordbunnsforhold og soppsykdommer
Bakterien overvintrer i barken på infiserte planter. Når våren kommer og vertplanten starter sin saftstrøm, får bakterien næring og kan starte å formere seg. Barken er delvis skadet i overvintringsområdet og det starter å blø ut bakterieslim. Dette slimet kan spres med regn, vind og insekter til andre vertplanter.
Bakterieslimet inneholder sukker som tiltrekker seg pollinerende insekter. Slimet fester seg lett på insektene, og disse blir på denne måten vektor for bakterien. Blomstene som insektet besøker, kan på denne måten bli smittet med pærebrannbakterien. Om det er varmt og fuktig kan sykdommen utvikle seg raskt. Vertplantearter som blomster over et langt tidsrom ved høy temperatur og fuktighet, er spesielt utsatt for blomsterinfeksjon. Bakterieslim vil deretter også utskilles fra blomsten og pollinatorene bringer smitten videre til andre planter/blomster.
Bakterien kan også etablere seg i plantene via unge blad og ferske sår/skader.
Over lengre avstander spres sykdommen hovedsakelig med infiserte planter og plantedeler (for eksempel podekvist og stiklinger). Pærebrann kan opptre med latent smitte, dvs. at planta er smittet, men den viser ikke symptomer. På den måten kan pærebrann spres med planter som tilsynelatende er friske.
Flytting av bifolk fra et område med pærebrann kan også spre smitte. Det samme kan maskiner og utstyr som er brukt til beskjæring og håndtering av infiserte planter.
For å hindre spredning av pærebrann er det flytteforbud for bifolk i enkelte områder.
Pærebrannbakterien har et vidt vertplantespekter innen rosefamilien. Det er først og fremst angrep på planter i undergruppen Maloideae som er av økonomisk betydning. I norsk regelverk er planteslektene Amelanchier (søtmispel), Aronia (surbær), Choenomeles (eldkvede), Cotoneaster (mispel), Crataegus (hagtorn), Crataemespilus, Cydonia (kvede), Eriobotrya, Malus (eple), Mespilus (ekte mispel), Photinia, Pyracantha (ildtorn), Pyrus (pære), Sorbus (rogn, asal) og Stranvaesia (stranvaesia), som alle tilhører denne undergruppen, listet som vertplanter for pærebrann i plantehelseregelvreket..
Erfaringen i Norge er at noen planter er mer mottakelige enn andre, og disse omtales som lett mottakelige planter. Det har i lang tid vært forbudt å plante og omsette slike planter i Norge. Dette gjelder bulkemispel (Cotoneaster bullatus), pilemispel (Cotoneaster salicifolius ) og Cotoneaster Watereri-hybrider (dvs. krysninger med C. salicifolius, C. frigidus eller C. henryamus som foreldre). Bulkemispel er regnet som en invaderende art med stort invasjonspotensiale.
Ved funn kan Mattilsynet pålegge tiltak for å hindre spredning. Det kan for eksempel være destruksjon av planter, restriksjoner på flytting av bifolk og krav om desinfeksjon av maskiner og redskap.
