Hvem gjelder forskriften for? (§ 2 - virkeområde)

Forskriften gjelder for næringsvirksomheter som omsetter dyr eller har dyr midlertidig i sin varetekt. Den gjelder også for omplasseringsvirksomheter, enten disse er kommersielle eller ikke. Begrepet "næringsvirksomhet" innebærer at man må vurdere omfang og karakter av en aktivitet eller virksomhet før det konkluderes med om forskriften gjelder eller ikke.

Det er ikke mulig å gi en fullstendig oversikt over alle aktiviteter og angi om de er omfattet av regelverket eller ikke. Det vil ofte være summen av flere faktorer som avgjør om man konkluderer med at forskriften gjelder eller ikke i det enkelte tilfellet. Forholdene utvikler seg også over tid, og det dukker stadig opp nye varianter av midlertidig dyrehold i form av ulike
"dyrepassordninger".

Selv om man ikke kan gi en uttømmende liste over aktiviteter som er omfattet, er det mulig å si noe om en del av momentene som bør legges til grunn når man skal vurdere om en aktivitet er omfattet av dette regelverket eller ikke. Dette er nærmere omtalt i de enkelte punktene under.

Eksempler på aktuelle typer aktiviteter og momenter som er av betydning i vurderingen av om aktiviteten er omfattet av dette regelverket eller ikke:

• Omsetning av dyr som en naturlig del av et privat dyrehold, herunder omsetning av avkom fra egne dyr direkte til en privat eier, er ikke omfattet (jf. bokstav a). Typisk eksempel på dette er salg av valper fra eget oppdrett. Det er ingen øvre grense for antall valper eller tisper. Alt oppdrett av hund og katt i Norge regnes i denne forbindelse som hobbydyrehold, ikke næringsvirksomhet. Dersom man selger dyr til dyreforretning, er det naturlig å ta hensyn til hvor vidt dette kan betraktes som sporadisk salg av overskuddsdyr (for eksempel at hobbykaninene utilsiktet har fått unger), eller om det er mer målrettet og regelmessig avl med formål å levere til dyreforretning. Sistnevnte tilfelle vil normalt være omfattet av forskriften.
• Rent formidlingssalg der selger eller mellommann aldri har dyret/dyrene i sin varetekt, er ikke omfattet. Eksempler på dette er livdyrsalg slik det i stor grad foregår i Norge i dag, ved at en virksomhet (ofte slakterier) formidler salget, men aldri i realiteten har dyrene i sin varetekt.
• Privat pass av dyr for familie og venner er ikke omfattet.
• Pass av andres dyr i eierens eget hjem er ikke omfattet. Typiske eksempler på dette er personer som reiser hjem til andre for å fóre og stelle katten eller marsvinet mens eieren er bortreist.
• Fôrverter som holder et begrenset antall dyr i eget hjem er normalt ikke omfattet. Dette er i all hovedsak kjæledyr som holdes i private hjem som om dyret var ens eget (for eksempel tisper som skal benyttes i avl, men som bor hos andre enn eieren), og det vil sjelden være naturlig å vurdere dette som en næringsvirksomhet.
• Dyretransportører har dyr midlertidig i sin varetekt. Virksomheten er imidlertid regulert av annet regelverk og kommer ikke inn under virkeområdet for denne forskriften.
• Formidling av dyrepass uten at formidlingsvirksomheten har dyrene i sin varetekt, er ikke omfattet av forskriften. Eksempler på dette er virksomheter som formidler såkalte "hjemmekenneltjenester" der dyr passes i vanlige hjem, i motsetning til et tradisjonelt dyrepensjonat (kennel) med egne oppstallingslokaler for dyrene. Hvorvidt vedkommende som passer dyret ("vertsfamilien"), er omfattet av forskriften, må vurderes i det enkelte tilfellet. Selv om det tas betaling for slikt pass av dyr, ligger det i sakens natur at slike virksomheter ofte har mer likhetstrekk med privat dyrehold når det gjelder for eksempel antall dyr, hvor dyret oppholder seg og sosial omgang med familien, enn tilfellet er i tradisjonelle dyrepensjonater. Ut fra dette hensynet kan man si at virksomheter som tilbyr dyra et miljø som tilsvarer private hjem, ikke bør være omfattet av forskriften. Et annet vesentlig moment i vurderingen er likevel omfanget av aktiviteten, både med tanke på hvor ofte vedkommende passer dyr og hvor mange dyr det gjelder. Hvis omfanget er tilstrekkelig stort, vil det dermed likevel være riktig å konkludere med at aktiviteten er å betrakte som en næringsvirksomhet, og at den dermed er omfattet av forskriften. Grad av annonsering av tjenesten i media og lignende vil også være et naturlig moment i vurderingen.
• Hundeluftere vil i noen tilfeller være omfattet av forskriften. Vurderingen her må i stor grad bygge på omfanget av, og i noen grad organiseringen av, tjenesten. At naboen går tur med hunden et par dager i uka og mottar penger for det, er for eksempel ikke omfattende nok til å kunne kalles en næringsvirksomhet. Dersom virksomheten har større omfang og næringsmessig karakter, for eksempel hvis hundelufteren annonserer for virksomheten, eller kjører rundt i varebil og henter flere hunder som luftes sammen, vil dette være momenter som taler for at aktiviteten skal betraktes som en næringsvirksomhet.
• Omplasseringsvirksomheter er omfattet av forskriften, uavhengig av om de er såkalt kommersielle eller ikke (jf. andre ledd). Omfanget er likevel sentralt når man skal vurdere om forskriften gjelder for disse. Omplasseringsvirksomheter i form av "dyrepensjonater", der mange dyr holdes midlertidig og gjerne i egne rom eller bygninger, er omfattet av forskriften selv om formålet ikke er økonomisk avkastning. På den annen side er såkalte beredskapshjem, hvor et fåtall dyr sporadisk tas i mot i private hjem i påvente av videre omplassering, et eksempel på aktivitet som ikke er omfattet av forskriften.
• Daghjem for dyr vil normalt være omfattet av forskriften. Med daghjem menes i denne anledning virksomheter som tar imot andres dyr for pass og stell i egne lokaler, men der dyrene ikke oppstalles over natt, for eksempel såkalte hundebarnehager. I noen tilfeller kan det være aktuelt at denne tjenesten tilbys av folk som holder dyrene i sitt private hjem. I så fall er det naturlig å legge til grunn de samme typene kriterier/vurderinger som er beskrevet for de såkalte "hjemmekenneltjenestene".
• Virksomheter (for eksempel Falck) som driver med oppstalling og stell av hittehunder i påvente av at disse skal hentes, omplasseres eller avlives, er omfattet av forskriften. Dette gjelder likevel ikke for eksempel Mattilsynet, Politiet eller andre som tar hånd om dyr før de hentes av eller leveres til slik virksomhet.
• Karantenestasjoner omfattes av forskriften. Dyrevelferdsbestemmelsene i forskrift om karantenestasjoner opphører og erstattes av denne forskriften.