Forskjellen på tilsetningsstoff og teknisk hjelpestoff
Tilsetningsstoffer og tekniske hjelpestoffer brukes ut fra ulike formål ved produksjon av næringsmidler. Forskjellen mellom disse har betydning for hvilke regler som skal følges.
Spesielt innen sjømatbransjen har det vært ulike oppfatninger av hvilke stoffer som anses som tekniske hjelpestoffer. Mattilsynet vil derfor presisere dette nærmere.
Tilsetningsstoffer har ulike funksjoner, og tilsettes et næringsmiddel for eksempel for å:
- øke holdbarheten (konserveringsmidler, antioksidanter)
- påvirke konsistensen (emulgatorer, stabilisatorer, fortyknings- og antiklumpemidler)
- påvirke farge eller smak (fargestoffer, smaksforsterkere, søtstoffer)
Tilsetningsstoffer skal være godkjent etter forskrift om tilsetningsstoffer til næringsmidler (lovdata.no).
Hvilke tilsetningsstoffer som er tillatt brukt i en matvarekategori, og vilkår for bruken, går frem av en egen liste vedlagt forskriften. Tilsetningsstoffer skal fremgå av matvarens ingrediensliste etter egne merkeregler, på samme måte som andre ingredienser (for eksempel salt, sukker og vann).
Vilkår for bruk av tekniske hjelpestoffer
Under enkelte produksjonsprosesser kan det være behov for å bruke tekniske hjelpestoffer for å oppfylle et bestemt teknisk behov i et trinn i prosessen. Vilkårene for at et stoff kan anses som et teknisk hjelpestoff går frem av definisjonen i tilsetningsstofforskriften, og er at:
- stoffet ikke kan inntas som et næringsmiddel i seg selv
- stoffet brukes ved bearbeiding av råvarer, næringsmidler eller ingredienser i disse
- stoffet brukes med hensikt for å oppfylle et bestemt teknisk formål under behandlingen eller bearbeidingen
- eventuelle rester av stoffet eller derivater av det i det ferdige produktet, er utilsiktet eller teknisk uunngåelig
- restmengdene ikke utgjør noen helserisiko eller virker teknisk inn på det ferdige produktet
Alle disse vilkårene skal være oppfylt.
Tekniske hjelpestoffer skal oppfylle generelle krav til mattrygghet, og det skal dokumenteres at bruken ikke utgjør noen helserisiko. Bruken skal være beskrevet i virksomhetens internkontroll.
I motsetning til tilsetningsstoffer, er det ikke krav om at tekniske hjelpestoffer skal være godkjent, og bruken er ikke avgrenset til bestemte produkter. I dagens regelverk er det heller ikke krav om at tekniske hjelpestoffer skal gå frem av ingredienslisten.
Eksempler på tekniske hjelpestoff innen sjømatproduksjon
Innen produksjon av sjømat er det få eksempler på stoffer som Mattilsynet har vurdert som tekniske hjelpestoffer. Et eksempel kan være bruk av lut i produksjon av tran, hvor luten erstatter en mekanisk prosess med hensikten å frigjøre olje fra fiskeleveren, og hvor luten fjernes aktivt i etterkant.
Videre regnes noen enzymer i dag som tekniske hjelpestoffer. For eksempel ved produksjon av pillede reker, kan det være aktuelt å bruke enzymer ved fjerning av skall. Enzymer vil for øvrig etter hvert bli omfattet av en egen godkjenningsordning.
Hvordan skille mellom tilsetningsstoff og teknisk hjelpestoff
Av vilkårene over ser man at et teknisk hjelpestoff ikke skal virke tekniske inn på det ferdige produktet, men ha en teknisk funksjon på et trinn i prosessen. Dette betyr for eksempel at et stoff som gir økt vannbindingsevne i produktet, ikke defineres som et teknisk hjelpestoff. Økt vannbindingsevne, bedre holdbarhet og fastere konsistens i produktet er eksempler på effekter som kan oppnås ved bruk av tilsetningsstoffer.
Enkelte aktører har ønsket å få tillatelse til å tilsette stoffer med ovennevnte effekter uten å merke produktene med bruken, da de mener at stoffene kan defineres som tekniske hjelpestoff. Begrunnelsen for dette har blant annet vært at det ikke kan påvises rester av stoffet i det ferdige produktet, eller at disse restmengdene ikke utgjør noen helserisiko. Mattilsynets vurdering har da blant annet vært at stoffet ikke oppfyller de øvrige vilkårene for tekniske hjelpestoff, som at stoffet skal oppfylle et bestemt behov under bearbeidingen, og at det ikke virker inn på det ferdige produktet. Bruk av tilsetningsstoffer er strengt regulert i tilsetningsstofforskriften, som i tillegg til å verne om folkehelsa, skal ivareta hensyn som redelighet overfor forbruker. Dette hensynet er også vektlagt ved vurdering av bruken av stoffer med effekter som tilsetningsstoff. Mattilsynet har derfor krevd at stoffene skal være godkjent som dette og at bruken skal fremgå av ingredienslisten.
En viktig forskjell mellom tekniske hjelpestoffer og tilsetningsstoffer, er også at eventuelle rester av et teknisk hjelpestoff skal være utilsiktet eller teknisk uunngåelig, i motsetning til et tilsetningsstoff hvor man kan forvente at stoffet, eller dets biprodukter direkte eller indirekte, blir en bestanddel i næringsmiddelet. Et teknisk hjelpestoff vil man også gjerne aktivt prøve å fjerne, mens et tilsetningsstoff kan fortsette å virke i det ferdige produktet.
Et stoff kan være både tilsetningsstoff og teknisk hjelpestoff, avhengig av hensikten med bruken. Når man skal bestemme hva stoffet defineres som, må man derfor gjøre en individuell vurdering av hva som er formålet med bruken i den aktuelle virksomhet. Det er altså ikke stoffet i seg selv som er avgjørende for om det vurderes som et teknisk hjelpestoff eller ei. Dette gjør at det i enkelte tilfeller kan være vanskelig å vurdere hva stoffet defineres som, og hvilke krav som gjelder. Ved tvil er det da viktig, som en del av helhetsvurderingen, å vektlegge hensynet til redelighet overfor forbruker. Man kan for eksempel stille seg spørsmålet om det er god redelighet å unnlate å merke produktet med bruken av det aktuelle stoffet.
Stoffer brukt til dekontaminering
Det har også vært spørsmål om hvorvidt visse stoffer kan brukes for å fjerne mikrobiologisk forurensing på overflaten på fiske- og kjøttprodukter. Dette er ikke tillatt med mindre bruken av stoffet er godkjent av EU-kommisjonen, og slike stoffer regnes ikke som tekniske hjelpestoffer.