3. Formål og virkeområde

§ 1 Formål

Forskriften skal bidra til å ivareta markedsadgang for norske produkter og legge til rette for et effektivt sertifikatsystem.

Forskriften skal også ivareta at næringsmidler og fôrvarer som er produsert på særskilte vilkår, er helsemessig trygge, jf. kapittel 3.

Formålsparagrafen er en viktig rettskilde. Hvis du er usikker på hva noen av de andre bestemmelsene i forskriften innebærer, skal du se disse i sammenheng med formålsparagrafen. Denne beskriver hensikten med bestemmelsene i forskriften, og kan dermed gi mer konkret innhold til skjønnsmessige bestemmelser.

Bestemmelsen er todelt. Den skal for det første ivareta markedsadgangen ved å legge til rette for at virksomheter kan produsere og eksportere varer som følger andre krav enn EØS-regelverket. For det andre er det et krav om at eksport av næringsmidler og fôrvarer skal være helsemessig trygge. Formålet om å ivareta helsemessig trygge næringsmidler og fôrvarer skal hindre dumping av helsefarlige næringsmidler og utrygge fôrvarer.

Første ledd

For å ivareta markedsadgang for norske produkter må varene som eksporteres være trygge og i samsvar med importlandets krav. Mattilsynet bekrefter dette gjennom sertifikatet.

Virksomhetene har allerede ansvar for at all produksjon og omsetning av produkter, nasjonalt og internasjonalt, skjer på en trygg og redelig måte.

Mateksportforskriften presiserer at produksjon og omsetning av varer som skal eksporteres til land utenfor EØS dessuten må være i samsvar med krav fra importlandet, dersom landet stiller krav utover vårt nasjonale regelverk.

Annet ledd

Bestemmelsen erstatter § 1 i forskrift 31. august 2018 nr. 1319 om produksjon og eksport av næringsmidler og fôrvarer til land utenfor EØS på særskilte vilkår, som oppheves i sin helhet av denne forskriften.

§ 2 Hva forskriften gjelder

Forskriften gjelder for virksomheter som produserer, oppbevarer, transporterer eller eksporterer næringsmidler, animaliebiprodukter, fôrvarer, levende dyr og avlsprodukter til land utenfor EØS.

Bestemmelsene i kapittel 3 gjelder kun for virksomheter som håndterer næringsmidler og fôrvarer til land utenfor EØS på særskilte vilkår.

Første ledd

Forskriften gjelder for kommersielle eksportvirksomheter.

Privatpersoner som foretar aktiviteter i privat og ikke-kommersielt øyemed, faller utenfor matlovens definisjon av «virksomhet», og Mattilsynet fører ikke tilsyn med dem i henhold til denne loven. Siden mateksportforskriften er hjemlet i matloven, er utstedelse av sertifikater for levende dyr til privatpersoner heller ikke regulert av denne forskriften. Søknader om slike sertifikater behandles som særtilfeller.

Forskriften gjelder heller ikke for eksport av planter.

Forskriften gjelder ikke for eksport av kosmetikk. Kosmetikk er regulert i kosmetikkloven som har egne regler om eksport av kosmetikk.

Annet ledd

Bestemmelsen erstatter § 2 i forskrift 31. august 2018 nr. 1319 om produksjon og eksport av næringsmidler og fôrvarer til land utenfor EØS på særskilte vilkår.

Bestemmelsene i §§ 12, 13, 14 og 15 omfatter produksjon og omsetning. Med ordet «håndterer» menes virksomheter som har befatning med produksjon og omsetning av næringsmidler og fôrvarer til land utenfor EØS på særskilte vilkår.

§ 3 Definisjoner

I forskriften menes med

a. eksportparti: ett eller flere vareparti som føres samlet ut av landet

b. eksportør: enhver som er juridisk ansvarlig for utførsel av varer og/eller dyr som omfattes av denne forskriften

c. helsesertifikat: dokument utstedt av Mattilsynet overfor kompetent myndighet i importlandet, for et bestemt eksportparti fra en eller flere angitte produsenter

d. særkrav: krav som settes som vilkår for import av et importland, og som ikke er omfattet av norsk regelverk

e. særskilte vilkår: vilkår som utelukker produktet fra å kunne omsettes i EØS, jf. kapittel 3

f. erstatningssertifikat: et helsesertifikat som av ulike årsaker erstatter et allerede utstedt sertifikat

g. egenerklæring: en bekreftelse overfor Mattilsynet på at særkrav er oppfylt

h. listeført: å være oppført på et importlands liste over produsenter eller produsenter og produkter, som landet har godkjent for import, jf. § 5 første ledd

Til definisjonen av særkrav

Særkrav er krav som ikke er omfattet av norsk regelverk, men som stilles av et importland.

Importland stiller krav til produktene de importerer. Når et importland stiller krav til et produkt, gjør de det ut ifra deres egen risikovurdering med hensyn til folkehelse og dyrehelse. Mattilsynet har som utgangspunkt at produktene som eksporteres, og som kan omsettes fritt i Norge, ikke innebærer noen risiko for folkehelsen eller dyrehelsen, verken i Norge eller i importlandet. Imidlertid må vi akseptere at importland gjør sine egne risikovurderinger, og deres risikovurderinger vil ikke alltid være i overensstemmelse med våre.

Importlandets myndighet bestemmer selv hvordan de presenterer sine krav. Vanligvis blir kravene formidlet Mattilsynet i skriftlig form, for eksempel:

som utkast til sertifikat
som henvisning til publisert informasjon om importlandets regelverk eller annen informasjon om krav ved importerte varer
gjennom formelt avtaleverk, eller
gjennom annen form for skriftlig dialog
som SPS-notifikasjon

I noen tilfeller har krav blitt fremsatt i muntlig form, f.eks. kravet fra kinesiske myndigheter om at oppdrettsfisk skal være trygg å spise uten videre varmebehandling. Kravet er fremsatt gjentatte ganger i møter med kinesiske myndigheter. Selv om kravet ikke er fremlagt skriftlig og heller ikke er nevnt i sertifikatet, må det tas på alvor og oppfylles for å sikre markedsadgang for produktene kravet gjelder for.

Når Mattilsynet mottar slike krav, prøver vi å få aksept fra importlandets myndighet for at etterlevelse av norsk regelverk er nok for å sikre at de norske produktene er i henhold til deres krav. Når kravet eller kravene som stilles ikke kan dekkes av bestemmelser i norsk regelverk, definerer vi kravene som særkrav.

Dersom Mattilsynet vurderer at et særkrav er mulig å oppfylle, publiserer vi det på våre nettsider. I tillegg veileder vi i vår forståelse av kravet og hvordan det kan sikres. Som utgangspunkt for å sette deg inn i særkrav fra importland kan du bruke Mattilsynets nettsider, selve sertifikatet og eventuelle obligatoriske egenerklæringer.

Mattilsynet blir ikke alltid informert av importlandene hvis de endrer importkravene sine. Du som eksportør er selv ansvarlig for å sikre at importkravene, også de som kommer frem av sertifikatene, er gjeldende. Dersom du er i tvil anbefaler vi at du spør importør.

Andre relevante definisjoner

I forskriften defineres kun ord som er relevante i eksportsammenheng, og som ikke er definert i annet regelverk. For å ensrette begrepsbruken for de mange, svært forskjellige næringene som omfattes av denne forskriften, vil vi likevel veilede om hvordan følgende ord i forskriften skal forstås:

Produsent: enhver fysisk eller juridisk person som tar del i tilvirkningen av varene eller hold av dyrene som omfattes av denne forskriften. Som regel vil særkrav fra importland rette seg mot den siste produsenten i produksjonskjeden, men til og med primærprodusenter, for eksempel fiskefartøyer eller melkebønder, kan bli omfattet av et importlands særkrav.
Produksjon: Hel eller delvis tilvirkning av varer omfattet av denne forskriften.
Virksomhet: Ethvert foretak som er involvert i produksjon, bearbeiding, distribusjon eller eksport av varene/dyrene som omfattes av denne forskriften.

Animaliebiprodukter: Animalske biprodukter og avledede produkter, som er definert i forordning nr. 1069/2009, artikkel 3, nr. 1 og 2. Forordningen er implementert i animaliebiproduktforskriften (forskrift 14. september 2016 nr. 1064 om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum).